KULESEIDKANALEN. I dag har jeg filmet hjemstedet mitt fra luften, noe som ga næring til noen refleksjoner rundt dagen. Korona tvang oss nok en gang til å markere med båtkortesje på bekostning av de tradisjonelle barnetogene. Men det slo meg i hvert fall i dag – at vi kan være stolte over nasjonaldagen vår. Alt går kanskje ikke på skinner i Norge heller, men vi har tross alt skapt et land som er godt for de aller fleste å bo i. Et land hvor man blir forsøkt tatt vare på fra krybbe til død og hvor man i all hovedsak blir møtt med respekt. Jeg kjenner imidlertid nordmenn som synes det blir for mye av det gode. Egentlig mener de at det ikke er godt i det hele tatt. De liker ikke 17. mai, fordi nasjonalfølelsen framstår så sterk at den minner mer om en politisk ideologi.

Det er et verdifull perspektiv som bør diskuteres, selv om jeg synes det er å trekke det altfor langt. Den entusiasmen vi ser i gatene på 17. mai handler først og fremst om samhold og identitet. Jeg opplever til og med at den binder folkegruppene vi har i landet vårt sammen.

Selv fikk jeg et spesielt nært forhold til 17. mai da jeg feiret dagen som presseoffiser i NATO-styrken i Sarajevo i 1998. I det tidligere Jugoslavia opplevde man at undertrykt nasjonalisme ble brukt i et politisk og militært spill, som førte til oppløsning av republikken og en blodig krig. Det er et komplekst bilde som gjorde at det ble sånn, men det betyr ikke at det ikke går an å kjenne på stolthet over sin tilhørighet. Det er prinsipielt ikke noen forskjell på lagfølelsen man kjenner for håndballaget i garderoben eller den man kjenner på innenfor grensene til en nasjon. Kort oppsummert mener jeg det går fint an å glede seg over et sterkt nasjonalt fellesskap uten at det vipper over i skadelig nasjonalisme.